Grieg07 Debatt

21. juli dro vi til Aukrust gård i fjellkommunen Lom hvor vi var del av seminaret “Grieg - mellom det nasjonale og det universelle”. Nesten halvparten av melodiene i Griegs Norske folkeviser opus 66 er hentet fra Lom, eller rettere sagt fra Gjendine Slålien som Grieg møtte første gang i 1891, da hun bare var 19 år. Gjendine levde helt til 1972.

Etter konserten møtte vi Gaute Elveseter Helland som kjente Gjendine Slålien og som kunne alle sangene som var etter henne. Han fortalte om hvordan sangene omhandlet virkelige personer i bygda.

Om kvelden dro vi opp mot Norges tak, Galdhøpiggen, men vi skal innrømme at vi ikke nådde helt til topps…

23. juli gjorde vi konsert på Spiterstulen. Grieg kom forbi her på vei fra Gjendebu til Lom, men bordkortet på bildet var nok av nyere dato.

Publikum på Spiterstulen besto av turgåere, unge og gamle. Etter førertimen, som var en presentasjon av neste dags turer, ble konserten vår annonsert over høyttaleranlegget.

Vertskapet på Spiterstulen, Svein og Bente Ovesen, kjente begge Gjendine. De fortalte at hun på sine gamle dager var en del på Spiterstulen hvor hun blant annet pusset sko for gjestene.

24. juli, på vei til Leirvassbu, kjørte vi innom Røisheim hotell i Lom, hvor Grieg hadde bodd og skrevet seg inn i gjesteboken. Det var også her han møtte Per Spelmann, som faktisk var en reell felespiller fra Lom.

Leirvassbu var vel det eneste stedet på turnéen vår hvor Grieg selv ikke hadde vært. Men innehaveren av Leirvassbu, Ole-Jacob Grindvoll, kunne fortelle at Gjendine hadde sunget “Gjendines bådnlåt” for ham da han var liten. Når man snakker med noen som kjente noen som kjente Grieg, blir ikke avstanden til Grieg så stor…

Og så ble det også tid til en tur. Her ser vi en påskekylling på vei mot fjellet Kyrkja…

Vi skulle gjøre konsert på en folkemusikkfestival i Siglufjörður helt nord på Island. Vi fikk skyss av den islandske folkloristen Rósa Þorsteinsdóttir og hennes mann. I løpet av den seks timer lange kjøreturen ble det både tid til litt fotografering…

…og til faglige samtaler om folkloristikk.

Underveis ble vi minnet på at islendingene er et kultivert folkeslag. Her er fasaden på et rekemottak i en småby i nord, med teksten “Dette er ikke en reke”. En liten hilsen til Magritte…

Festivalen åpnet med gratis pølser og saft på rådhusplassen. Islandske pølser er verdensberømte, iallfall på Island, og det obligatoriske tilbehøret består av brød, remulade, sennep, ketchup og sprøstekt løk. 6 grader i luften var en kontrast til de 20 gradene vi opplevde i Reykjavík dagen før.

Unni holdt foredrag om norsk folkemusikk på “folkemusikkakademiet” som ble arrangert i tilknytning til festivalen. Her i samtale med en av deltakerne. Festivalsjef Gunnsteinn Ólafsson til høyre på bildet.

Sent om kvelden 4. juli hadde vi konsert i byens kirke.

Og allerede dagen etter gjorde vi konsert i kunstsenteret Hafnarborg i Hafnarfjörður, en forstad til Reykjavík. Den norske ambassaden var arrangør, og konserten fant sted i Kjell Nupens utstilling.

Etter siste konsert ville vi prøve ut det berømte utelivet i Reykjavík. Det ble vel en del øl, og utpå natten, i fortvilelse over at alle utesteder omsider var stengt, valgte Joachim å fortsette festen ved å hoppe gjennom en av byens fontener……… Jammen godt at neste dag bare skulle tilbringes i Den blå lagune.

Vi hadde konsert på Turtagrø hotell 22. juni, for fotturister og yogakursdeltagere. Like ovenfor hotellet, som Grieg besøkte flere ganger, ligger dette stølshuset, og kanskje var det her at Grieg, Beyer og Röntgen besøkte de unge budeiene som sang for dem, både om kvelden og om morgenen når de melket. Det fortelles at Grieg og Röntgen lyttet, mens Beyer noterte det hele ned på notepapiret som han hadde liggende på kuryggen. Dermed fikk han musikken “rett fra kua”, som han sa. Grieg brukte tre melodier fra Turtagrø i sitt opus 66.

Dagen etter dro vi til Eidsbugarden Høyfjellshotell ved Bygdin, hvor Grieg oppholdt seg i august 1893. Hotellet hadde invitert til en annerledes sankthansfeiring, med Grieg-konsert og påfølgende båltenning.

Morgenen etter skulle turen gå videre til Vetti i Utladalen, men ikke på stien fra Eidsbugarden som Grieg kan ha benyttet, tursesongen hadde ikke kommet helt igang ennå…

Så var dagen kommet. 24. juni skulle vi opptre på Nasjonalpark-festivalen og jubileet for folkeveien til Vetti i Årdal. Denne veien ble til i beste dugnadsånd, og er normalt stengt for trafikk, men vi fikk kjøretillatelse for vår leide varebil, vi skulle nemlig frakte inn et fullstørrelses elektrisk piano. For en gangs skyld ble de rent kjøretekniske utfordringene hovedfokus på en konsertturné. Her gjaldt det rett og slett å komme seg velberget frem i den trange dalen mellom de bratte fjellsidene. Tre ganger måtte vi passere den stri Utlaelva på broer som akkurat var store nok for vår bil. Motgående trafikk ville vært en umulighet på denne veien…

Og mens man lirket bilen over broen, var det ikke til å unngå å se ned på Utlaelva som strømmet i rasende fart gjennom det trange juvet under oss…

Og det å bære pianoet opp til friluftsscenen var en utfordring i seg selv…

På konserten vår var det rundt 200 tilhørere. Til og med samferdselsminister Navarsete hadde tatt veien hit opp.

Rett nedenfor scenen ligger gården Vetti, der Grieg bodde og skrev seg inn i gjesteboken.

Og etter konserten tok folk fatt på hjemturen tilbake til Årdal…

Vi holdt konsert i Fjordstova i Luster i Skjolden 16. juni i forbindelse med åpningen av en utstilling om Griegs turer i Jotunheimen. Hit til Skjolden innerst i Sognefjorden kom Grieg og venner med robåt før ferden gikk videre inn i Jotunheimen, med spelemann i følget og skålende med portvin.

Dagen etter holdt vi konsert på Fossli Hotel i Eidfjord i Hardanger. På dette pianoet spilte trolig Grieg Bryllupsdag på Troldhaugen 29. juli 1896 i anledning Nancy Giertsens 50-årsdag. Stykket ble egenhendig skrevet av Grieg i gratulasjonsboken til henne med tittelen Gratulanterne kommer og undertittelen Allegretto giocoso à la Fosli. Dessuten skrev han sine “Norske folkeviser opus 66″ på dette hotellet. Det var en ære å få fremføre disse verkene nettopp her…

Etter konserten gikk alle ut, og Unni sang et par sanger i friluft på utsiktspunktet mot Vøringsfossen rett foran hotellet. Akkurat her på kanten satt også Grieg og komponerte, og han uttalte at “når man har Vøringsfossen under seg, føler man seg mer uavhengig og våger mer enn nede i dalen”

Og om ikke det forrige bildet viste hotellets og utsiktspunktets dramatiske beliggenhet, gjør iallfall dette bildet nettopp det! Ikke rart Grieg satte “hårreisende akkordforbindelser på papiret”!

Frakting av lydutstyr etter vår prøve idag i forbindelse med vår konsert 18. mai på British Council, Dhaka, Bangladesh. Transporten foregikk på tradisjonelt vis… Hilsen Unni Løvlid og Joachim Kjelsaas Kwetzinsky.